Godt å være i gang igjen!!!
Endelig! Ny handballsesong er endelig i gang igjen, den første av mange hektiske uker er over, og nye travle uker står for tur. Bra at jeg synes handball er det artigste som finnes.
Som dere sikkert vet, prioriterer jeg dommergjerningen fremfor det å ta på som trener denne sesongen. Sammen med eks-surnadaling og min gode kamerat gjennom mange år, Halvard Røe, satser jeg mye på dømmingen. Det tar mye tid, men til gjengjeld er det veldig artig.
For tre år siden startet vi satsingen, den gang som usikre kretsdommere med 4. divisjon som øverste nivå. Vi syntes det var spennende å dømme Bryn – Isfjorden, og mente oppriktig at det var krevende kamper med mye innhold. Uten å si noe som helst galt om kamper på det nivået – eller på noen måte forsøke å skryte av oss selv – er vi nå kommet noen skritt videre i satsingen. I fjor startet vi i 3. divisjon damer og menn, men relativt god dømming ga oss ganske kjapt kamper i 2. divisjon kvinner. Vi dommere rangeres av regionen, og vi følges nøye med jevnlige observasjoner. Da gjelder det mer enn ellers ikke å tabbe seg ut. Halvard og jeg har unngått de store blemmene – selv om det blir gjort feil i hver eneste kamp. Ja, jeg mener faktisk det. Handball er en vanskelig og etter hvert kjapp idrett. Det er praktisk talt umulig å ta de korrekte avgjørelsene i alle situasjoner som oppstår. Såpass ydmyk må vi dommere være, og denne strategien har fungert bra for oss. I vår – på tampen av forrige sesong, dømte vi mange kamper i Trondheim, der vi fikk observasjon i kamper vi måtte vise oss fram i. Og det gjorde vi til gangs, så bra at vi ble flyttet enda et hakk opp.
Dermed dømmer vi nå i det som benevnes som ring 3, og målet er enda en ring opp, enten til neste sesong eller seinest sesongen deretter. Greier vi det, får vi dømme 1. divisjon kvinner. Egentlig er vi begge for gamle (36 og 38 – der Røe er eldst) til å bli satset skikkelig på, men så lenge vi dømmer bra og ellers gjør det bra på teori- og praksistester, er det ingen grunn til at vi ikke skal kunne ta enda et steg opp. På teoriprøven under Gjensidige-cupen i september, skåret både jeg og Halvard bra, med god margin i forhold til kravet. Nøyaktig halvparten av våre kolleger strøk på teorien, og må dermed opp til nye prøver innen utgangen av oktober. Ny stryk der, og dommerne strykes av neste oppsett. Så tøffe krav stilles det til oss dommere, og bra er det. På praksisprøven – som handler om å løpe minst 2400 meter på tolv minutter, vinner Halvard med soleklar margin. Min makker er i ualminnelig god form, og løper runde på runde som en fole! Verre er det med meg, men kravet greier jeg med god margin – jeg tror jeg ble nummer to i år, altså bare makkeren foran. Ikke så verst med tanke på at sommeren er brukt til annet enn trening (bare hus, hus og atter hus her på garden i sommer, som dere vet…).
Jeg serieåpnet med fløyta i lørdagens lokaloppgjør Tingvoll – Kristiansund (Halvard er opptatt med fotballdømming noen helger ennå, så jeg dømte sammen med moldenser Tor N. Bugge). Jeg tror kampen gikk greit nok, spesielt med tanke på at vi aldri har dømt sammen før. Det er vanskelig å vurdere egen innsats som dommer. Det finnes alltids dem som mener du er en vandrende katastrofe. Spillernes reaksjon etter kampen på Tingvoll tyder på at de sortkledde greide seg bra.
Samtidig som jeg dømte denne kampen, fikk jeg naturligvis anledning til å spionere på to av våre motstandere i 3. divisjon. Jeg er jo assistenten til Gunnar denne sesongen, og fikk sett at verken Tingvoll eller Kristiansund er lag å frykte. Ikke det at det blir enkelt, men jeg mener bestemt at vi skal være på høyde med begge våre erkerivaler.
På høgde mener jeg at vi burde vært i lørdagens serieåpning mot Elnesvågen også. Fjorårets 2. divisjonslag kom med et svært redusert mannskap. Jeg dømte Elnesvågen flere ganger sist sesong, og kan nesten ikke huske å ha sett noen av de som spilte lørdag før. Jeg så to i sivilt på sidelinja som spilte mye sist sesong, og vi skal være glade for at de ikke stilte i drakt. Allerede på oppvarmingen sa jeg til Gunnar – og noen av spillerne – at dette laget skal vi ha sjanse til å slå. Og det burde vi ha klart. Seriøst. Bare tenk på alle de billige målene vi slipper inn på grunn av personlige feil og misforståelser? Så tar vi med vår elendige uttelling i den viktige perioden tidlig i 2. omgang, med tre brente straffekast og to-tre andre hundreprosenter. Med marginene på vår side i denne fasen, ville det blitt jevnt, sånn cirka 16-16 eller noe slikt, i stedet for 12-18, som betydde at kampen var avgjort. Jeg tror ikke det var tilfeldig at det gikk som det gikk. Men jeg tror vi kan heve oss mange hakk dersom vi tar tak i en del elementære moment av spillet. Optimist som jeg er, mener jeg at forbedringspotensialet er stort, både for lag og enkeltspillere, og det var tross alt mange gode prestasjoner i løpet av lørdagens kamp, prestasjoner som bærer bud om at det kan bli mange artige stunder denne sesongen også. Selv med bare to treninger i uka, skal det la seg gjøre, kamper er jo i seg selv god trening. Men det var jæv… synd at vi ikke benyttet anledningen mot en såpass redusert motstander som Elnesvågen var lørdag. Med toppet lag slår sikkert romsdalingene mange av de andre lagene, og da kunne dette blitt to bonuspoeng som vi sikkert kunne hatt god bruk for…
Ok, dett var dett. Kommende helg er det dømming både lørdag og søndag for meg og Halvard. Lørdag er det Træff-Tiller i damenes 2. divisjon, kampen spilles i Idrettens Hus i Molde. Søndag blir det tur til Sunnmøre der Blindheim og Skogn møtes til 2. divisjonskamp i mennenes avdeling. Dette blir garantert tøffe kamper, som vi gleder oss veldig til!
